Dette er alt annet enn en filmanmeldelse, men ja, jeg har vært på kino. La det være sagt at det ikke er ofte jeg befinner meg i stummende mørke sammen med raslende smågodtposer og tett i tett med fremmede sidemenn. Men, akkurat denne filmen ville jeg se; “Spis Elsk Lev”.

For det første må jeg innrømme at jeg liker Julia Roberts godt, men jeg satt der mest fordi filmens tema appellerer til meg. Kombinasjonen god historie + flott skuespillerinne = perfekt. Basert på en sann historie = enda mer perfekt.

En damefilm vil nok mange si, og jeg sa det også, høyt, akkurat samtidig med at jeg oppdaget mannen rett foran meg. Han virret lett med hodet for liksom å riste av seg den håpløse kommentaren fra raden bak. Uansett – 98 % av setene var fylt med kvinnelige hormoner i en eller annen variant.

Det skal sies at jeg i utgangspunktet er interessert i tankens kraft, og i tråd med dette var jeg ekstra spent på kveldens eventyr. Jeg øynet et håp om å få utvidet innsikt fra noen som har tenkt litt lenger enn meg. Og tenkt lenger enn meg det har de – i hvert fall den lille tannløse “Ketut”, medisinmannen med livsvisdom herfra til evigheten. Jeg skled inn i rollen som “Liz” (ikke det at jeg kan skryte på meg et like perfekt ytre, men det indre kaoset var merkelig kjent). Så, der satt jeg, og tok til meg alt som kom ut av den tannløse tanngarden, de kloke øynene og det varme hjertet.

“Av og til betyr det å miste balansen nettopp å være i balanse.” Dette ble kveldens stående sitat, sammen med innspill om å frigi plass til gode tanker. Et liv uten sorg og tap er ikke et virkelig liv. Utfordringen er derimot å komme videre – til på nytt å elske, på nytt å gi slipp på kontroll, og på nytt å kaste seg ut i det ukjente.

Våge for å vinne fornyet balanse!

Så trenger man ikke å reise jorden rundt for å foreta den indre reisen. Denne reisen foregår der vi er til enhver tid – så sant vi tillater oss å være et menneske i vekst.

Filmen var lang, den var stille, og den var akkurat det jeg trodde den skulle være – sett bort i fra et overraskende fokus på mat (burde selvfølgelig forstått det ut i fra filmtittelen).

Konklusjon:

Å leve, det er å elske (seg selv og andre), og det er å spise (blås i kaloriene).

*****