Vekkerklokka ringer, og jeg står opp til et rotete hus. Oppvasken fra i går flyter, og leker ligger strødd utover stuegulv og stuebord. Klær overalt – blanding av rent og pent og mindre rent og pent. Skittentøyet hives  inn på vaskerommet i en fart, hvor jeg blir sørgelig minnet om at det er tid for minst tre maskiner. Hybelkaninene flykter i det jeg lukker dørene inn til de uoppredde sengene, og noen av dem klamrer seg til sokkene i det føttene tasser forbi. Irriterende!

imageSkolefrøkna er vanskelig å få ut av sengen. Mamma må mase, og ikke bare en gang… Så er det ikke alltid så godt å si hva som utløser «rabalderet», men alt blir galt – ingen ting føles bra – gråten er tydeligvis vanskelig å holde tilbake, og så… «Jeg vil ikke på skolen».

Jeg ser stresset på klokken. Kun en halvtime til skoleklokka ringer, og mamma-hjertet blir både oppgitt og fortvilet. Jeg prøver så godt jeg kan å få klarhet i situasjonen – «Hvorfor vil du ikke det, da?» Så kommer det en strøm av hvorfor’er, og heldigvis ingenting vi ikke kan prøve å løse. Men, likevel – den ugreie følelsen har satt seg i den lille kroppen, og hun gråter på vei inn i klasserommet. Så der står jeg da, og tripper litt frem og tilbake – hører at den store livsoppgaven min ikke har det godt, men må bare overlate til andre å roe, trøste, gi trygghet og styrke, sånn at hun kan forandre den vonde klumpen til glad lek og morsom læring.

Så er det min tur til å gråte litt. Klump i magen jeg også. Bekymret. Ganske sliten hvis jeg kjenner etter.
Kaffe latte kan funke. Gå tur er fint. Bil er supert. Ingen som hører. Ikke fuglene en gang. Kan hyle så mye jeg vil, og la tårene trille fritt (så sant jeg klarer å se veien, og opprettholder trafikkreglene). Å vrenge sjelen mens man sitter i kø er kanskje ikke fullt så supert. Men, på den annen side – ingen tar vel skade av å se et gråtende kvinnemenneske med mascara-svarte kinn.

Så går også de tunge morgenstundene seg som oftest til. Skyene letter smått om senn og den går klumpen blir mindre.

Gruffet forsvinner.

Dagen er i gang, både for meg og den lille.