For ikke lenge siden proklamerte jeg høyt og tydelig min adskillelse fra den særdeles fristende Pepsi Max. Stort sett har det gått greit å drikke kjedelig vann istedenfor den velkjente søtsmaken, men jeg må innrømme, at på riktig gode sommerdager har savnet etter en iskald boks svidd litt ekstra. Riktig ille ble det da hytte-naboen dro fram to 1,5 litre, bare for å sløse de bort på bruspulver-eksperiment ved bryggekanten.

Høylytt og triumferende, akkurat som om de visste at det satt en halvveis avvendt pepsidranker på den andre siden, puttet de Mentos oppi flaska. Resultatet lot ikke vente på seg, og spruten stod. Dette ble selvfølgelig etterfulgt av stor jubel, samtidig som den skummende Pepsi-fossen rant nedover hodet på eksperiment-damen.

Det tok ikke lang tid før damen gikk ut i vannet med shampo i hånda, og jeg forstod raskt at hun rett og slett hadde planer om å vaske av seg hele herligheten. Først ble jeg mektig irritert, både fordi de bråkte og sløste med den etterlengtede drikken, men ikke minst med tanke på all såpen som ville komme flytende inn mot min del av bryggen.

Men, mens jeg satt der i solsteken og studerte den frodige skumtoppen, som plapret i vei om hvor vellykket eksperimentet hadde vært, kom jeg på at dette shampooskummet faktisk inneholdt en viss prosent Pepsi Max – nok til en ørliten smak liksom…

Jeg behøvde ikke å tenke så veldig lenge før jeg spratt ut i badevannet, og svømte blid og anerkjennende forbi shampo-damen. Jeg passet på å smile bredt, med munnen halvveis under vann, og så sannelig… Hvis jeg kjente godt etter… Var det ikke… (Nesten som med «Keiserens nye klær», bare at det er smaksløkene som er totalt abstinens-forvirret.)

Tvi!

Tvi, tvi!

Ingen skal beskylde meg for å ha «sprukket» i sommer i hvert fall.

 

Red.