Tirsdag morgen, og lett regn. Det gjør ikke noe at det regner akkurat i dag (selv om det er tirsdag, den mest intetsigende dagen i uken). Jeg er nemlig på vei til et spennende møte, og gleder meg til å bli nærmere kjent med et av kirkens blide ansikt.

Inne i kirkerommet regner det ikke. Der skinner solen, og i dag heter den Marianne og møter meg med en varm kopp te. (Jeg bestemmer meg for at tirsdag faktisk er en helt ok dag.)

Gylne øyeblikk

Marianne er en familiekjær kvinne, som for tiden pendler mellom mann, barn, hund, jobb, studier og fritid. (Hvis hun har noe fritid… Jeg undres.)

– Jeg har alltid gjort mye, og har et høyt tempo, bekrefter hun. Hvis jeg føler meg sliten så tar jeg meg som oftest sammen. Men, ja – jeg trenger gylne Marianneøyeblikk. – Etter at vi fikk Linus (den firbente) er det enkelt å komme seg ut i skogen, og det er ren terapi for meg. Jeg henter ellers inspirasjon fra sang og musikk, og spiller og synger mye når jeg er alene hjemme.

At Marianne er glad i musikk vises gjennom tilbudene hun har startet i menigheten. Både Babysang og Knøttesang er ukentlig program, og i tillegg til flere andre aktiviteter finner vi også et Familiekor. Der synger barn og voksne i skjønn forening.

– Noe av det flotteste med denne jobben er å få møte mennesker der de er i livet, sier Marianne. Ved å møte barna får jeg også møte foreldrene, og jeg er veldig opptatt av relasjonen mellom barn og voksen. Den er noe av det vakreste i Guds skaperverk.

Det var nydelig sagt – et interaktivt bilde av Guds skaperverk. Åndeligheten senker seg over tekoppen, og denne tirsdagen er faktisk te en helt fabelaktig erstatning for den daglige kaffe latten.

– Enkeltmøtene er verdifulle, fortsetter Marianne. Det å kunne stille de rette spørsmålene, trekke ut og bekrefte det positive ved hver enkelt person. Jeg ønsker å gi gode opplevelser, skape god energi og også åpne kirken for alle sånn at folk får en anledning til å finne det åndelige i seg selv.

Dette høres ut som flere gylne Marianneøyeblikk for meg – “Marianne i møte med andre-øyeblikk”..

– Vil det si at du fokuserer på forkynnelsen mens de som kommer til kirken fokuserer på aktivitetene?

– Nei, men kirken har en egen verdi, og jeg tror ikke at tilbudene ville opplevdes like gode og blitt så populære i for eksempel en gymsal, slår hun fast.

Helt privat

Marianne definerer seg selv som en hissig og direkte person. (Jeg forsøker å se henne for meg i et hissig utbrudd, men får det liksom ikke helt til.) Hun liker å rense luften og oppklare misforståelser, og det er vel egentlig en god egenskap…

– Det er jo ikke alle som setter pris på en direkte konfrontasjon der og da, men i etterkant tror jeg de fleste opplever det som greit, både i jobb og privat, sier hun.  Mannen min er mer dempet enn meg, og vi er gode på å snakke om det som er vanskelig. (Kanskje ikke for ingenting at de har holdt sammen i 21 år…)

Du er jo utadvendt, legger jeg til, og lar utsagnet henge i luften…

– Ja, det er jeg, men der må det har skjedd et under. Som yngre var jeg sjenert og usikker, men jeg har gått mange runder med meg selv, og har innsett at det holder at jeg er meg. Selv om jeg er opptatt av hva andre synes, og av og til kan være misfornøyd med egen innsats, er jeg aldri nervøs når jeg står på en scene og leder et arrangement.

– Men, du bruker også uttrykket hverdagsangst… Jeg lar et nytt utsagn henge i luften – ganske fornøyd med resultatet etter forrige hengende sagn.

– Det handler vel mest om kravet til å prestere, det å stå i front, sier Marianne ettertenksomt.  Selv om jeg aldri er nervøs midt i situasjonen, er jeg jo spent i forkant av prestasjoner. Jeg liker jobben min, men livet er på en måte for fullt, og jeg er også veldig glad i å ha fri.

Hengeutsagn er virkelig ikke så dumme…

Hverdags tro

Som menighetspedagog er det gitt at Marianne tror på Gud, men hvor viktig er egentlig troen for henne?

– Det er selve fundamentet mitt, det jeg bygger livet mitt på, sier hun med tyngde i ordene. Jeg har vært innom mange forskjellige kirkesamfunn og karismatiske bevegelser, men kirken er der jeg føler meg mest hjemme.

– Nå må du for all del ikke tro at jeg liksom er en sånn perfekt kristen, legger hun til (hva nå enn det er…). Troen skal være ekte, og den er ikke lik for noen. Min tro er min tro, og Gud er min livsledsager.

Familie og Karriere

Marianne jobber såpass mye at hun kan slå følge med enhver karrierejeger, men ser hun på jobben som karriere?

– Nei, det har jeg aldri gjort, sier hun bastant. Jobb er jobb for meg, og jeg er ikke et konkurransemenneske. Jeg har heller ingen konkrete mål, annet enn å være et godt medmenneske i møte med andre.

– Det er familien som er det aller viktigste for meg, legger hun til. Etter at jeg fikk barn ble jeg enda mer bevisst på dette. Jeg føler meg velsignet heldig, og er der jeg vil være i livet. Jeg er frisk, har familie og mange gode venner, og det er ingen selvfølge. Jeg er enormt takknemlig.

Jeg ser at hun mener det, og kjenner litt etter min egen takknemlighet. Kanskje den kunne vært uttrykt i enda større grad… Får gå hjem å grunne litt på det, men enn så lenge avbryter jeg meg selv.

– Har du et livsmotto?

Marianne trenger ingen tenkepause for å svare på det spørsmålet. – Ja, det er “Den Gylne regel”: Det du vil at andre skal gjøre mot deg skal også du gjøre mot dem.

– Hvilke råd vil du så gi til de som står ved et veiskille eller ønsker noe mer ut av livet?

– Jeg vil oppfordre dem til å tørre være seg selv fullt ut – legge fra seg roller og masker, for så å finne vissheten om at “jeg duger”.

Rett person

– Hvis du avslutningsvis skal beskrive deg selv med få ord, hva vil du si?

– Hm…, hun tenker seg om en liten stund og ordene er veloverveide. – Jeg er engasjert, arbeidsom, pålitelig, trofast, imøtekommende og omsorgsfull.

Dette er virkelig en god pott å ta med seg i arbeidet videre, tenker jeg, og er viss om at vennene hennes har rett når de sier til henne at “Denne jobben er som skapt for deg”.

Det regner fremdeles utenfor. Men, jeg har nettopp vært med i et “Marianne møter andre øyeblikk”, og hva gjør det vel da at det dusker litt på vei til bilen.

Anette S. Bjørke
Red.

Facebook Comments