Merete Medle

Merete Medle

Det er så flott når noen vet å bruke hunerhenne.no for det det er verdt. Merete Medle er en av dem, med en hyggelig forespørsel om å få være spaltist. Merete er en vestlandsdame på 31 år, bosatt i Oslo siden 2006, og om seg selv sier hun:

«Jeg elsker å skrive og kan ikke leve uten musikk. Mener at å elske er en menneskerett og at kjærligheten er størst av alt, og for alle – også for meg og damen(e) jeg forelsker meg i. Til vanlig jobber jeg med kvalitet og har en deltidsjobb som sykkelinstruktør. Stor i kjeften, men likevel ydmyk, og så er jeg bittelitt forelsket i iphonen min.» 

Les Meretes åpne, ærlige og rett frem-betraktning nedenfor. Absolutt til ettertanke for noen og enhver.

***** 

Mitt liv som lesbe

Jeg blir noen ganger provosert, og i går var det en fordomsfull blogger som klarte å provosere meg grenseløst. Han mente at barn av to foreldre med samme kjønn var dømt til evig fortapelse. Greit nok, man skal få ha sine meninger. Men, da jeg ytret mine synspunkter sensurerte jævelen meg. Da ble jeg forbanna! Og det slår meg: går det fremover med oss mennesker i det hele tatt?

Jeg har aldri vært noen stå-på-barrikadene-lesbe og jeg har aldri vært superpolitisk engasjert i homokampen, men jeg kjemper min egen lille homosak i hverdagen, ved å være meg selv, verken mer eller mindre. Og jeg mener hardnakket at homofile ikke skal degraderes til 2.rangsborgere, verken i hverdagen eller når det kommer til de store tingene i livet som giftemål, barn og arbeidssituasjon. I går fikk jeg en tekstmelding fra en hyggelig ung mann som fortalte meg at jeg har vært en motivasjon for ham, og at jeg har betydd mye i forhold til at han har vært i skapet en stund og nå har lurt en liten tå utenfor. Sånt varmer et ekte lesbehjerte, nettopp fordi jeg ikke har gjort noe spesielt – jeg har bare vært meg selv.

Men likevel snakker man om «det livet som de homofile lever»…

«Merete, mitt liv som lesbe»

Nei, det er ikke sånn det er. For jeg er faktisk mye mer enn bare lesbisk! Faktisk så er det at jeg er lesbisk noe jeg og mine venner og nærmeste tenker svært lite på. (Har jeg brukt ordene lesbe og lesbisk nok ganger nå?) Så hva er dette livet vi homofile lever? Jeg synes livet mitt er ganske likt andres liv, jeg. Jeg står opp om morgenen, dusjer, pusser tennene og går på jobb – en helt vanlig kontorjobb med datamaskiner og telefoner. Jeg drikker kaffe, går på trening og handler dopapir og oppvaskmiddel på Kiwi og Rema. Jeg vasker klær og hus, jeg baker noen ganger en kake og jeg setter sammen alle IKEA møblene mine selv. Fordi jeg er jævlig god til det og synes det er moro. Jeg prøver å reise mye, jeg spiller piano og synger for meg selv og vennene mine og jeg går på byen, på konserter, på kafe og på kino. Og jeg er ikke så flink til å komme meg i seng på kvelden. Derfor er jeg ofte litt trøtt…

Så hvor er det «homofile livet» som jeg angivelig lever? Er det i hånden jeg holder når jeg er på kino? Er det i ordene jeg skriver når jeg lager en sang? Er det i mascaraen jeg bruker ekstra lang tid på å legge før jeg skal ut og møte noen jeg liker? Kanskje det ligger og lurer i ølen jeg drikker når jeg er på byen? Eller i flatpakkene fra IKEA…  

Og hvis ja, er det så farlig da? Det er jo bare kjærlighet! 

Jeg bare forstår ikke at noen skal ha problemer med hvordan jeg lever mitt liv, ett ganske lykkelig liv, fordi jeg får være som jeg er. Jeg kan heller ikke fatte og begripe at noen som åpenbart har så lite til overs for sånne som meg likevel velger å bry seg så mye. Men jeg har vært heldig, veldig heldig! Siden jeg smalt opp skapdørene for ca. 11 år siden kan jeg nemlig med hånden på hjertet si at jeg ikke har fått en eneste negativ tilbakemelding på min legning. Dessverre er ikke alle like heldige som meg, og for noen går det faktisk ille, skikkelig ille.

Så kanskje det er litt viktig likevel, å si fra noen ganger?  Og ikke bare være seg selv og forvente at folk skal ta en for den man er? Så, dette er mine lesbememoarer, «Merete, mitt liv som lesbe» (selv om jeg håper jeg har mange, mange lesbeår foran meg enda, altså!) Bruk de for det de er verdt. Og som de proffe gjør, så ønsker jeg å rette en kjempetakk til mine barndomsvenninner på holmen som har spurt og vært nysgjerrig. Til kollegaer som opp igjennom har engasjert seg i mine kjærlighetshistorier uten å rynke på nesen over at det er jenter som har vært roten til all frustrasjonen, til sjefer som har tatt meg på alvor, selv i mine faser som hanekam-lesbe, saggebukse-lesbe og nå som blond langhåret lesbe med lip-gloss og neglelakk.

Og selvsagt ikke minst: Takk til pappa, søster og bror som alltid har latt meg være bare meg.

Lev og la leve er det nemlig noe som heter. Jeg stiller meg bak det.

Merete Medle

Facebook Comments