Da Randi Ajer var 28 år, ble livet brått snudd på hodet. Mannen hennes døde i en fallskjermulykke, og hun satt igjen med to små barn og en smerte det var vanskelig å bære. Hennes egen sorg har derimot resultert i en livsoppgave som har fått stor betydning for svært mange.

Randi Helene Vassbakk Ajer (f.1962). Fra Narvik, bosatt i Akershus. Gift, har tre barn og et barnebarn. Er utdannet offiser og psykiatrisk sykepleier - spesielt bred erfaring med sorgproblematikk. Jobber i dag som selvstendig næringsdrivende, og høsten 2011 gav hun ut "Mitt liv-boka".

Randi Helene Vassbakk Ajer (f.1962). Fra Narvik, bosatt i Akershus. Gift, har tre barn og et barnebarn. Er utdannet offiser og psykiatrisk sykepleier – spesielt bred erfaring med sorgproblematikk. Jobber i dag som selvstendig næringsdrivende, og høsten 2011 gav hun ut «Mitt liv-boka».

At Randi Ajer er en «kvinne til inspirasjon» får jeg tydelig bekreftet, der jeg trår inn i en vel-innredet stue hvor Randi fyller rommet. Jeg skjønner raskt at det er klokt bare å lytte, for ut strømmer livserfaring og kompetanse «herfra til evigheten». Utgangspunktet for samtalen er Randis «Mitt liv-boka», som hun gav ut på eget forlag i november 2011. Hun forteller at det tok nøyaktig ett år å planlegge og lage den, men jeg skjønner at det ligger mange år med levet liv bak resultatet.

Nå kan det kanskje høres ut som om «Mitt liv-boka» først og fremst handler om Randi, men det gjør den ikke. Boka handler like mye om deg!

Den store svingen

Både Randi og Morten jobbet som yrkesoffiserer i forsvaret da ulykken skjedde. Morten var på kurs i fallskjermhopp ved Hærens Jegerskole, men noe gikk veldig galt, og skjermen løste seg ikke ut. Det unge ekteparet hadde nettopp kjøpt hus på et nytt sted, og da Randi satt igjen alene med to små døtre på 3 og 5, tok livet en kraftig vending.

Hun blir rørt når hun tenker på den vonde tiden, og sier det er en livslang sorg å miste noen man er glad i. Hun var overlatt til seg selv, med lite nettverk og manglende tilbud om krisehjelp.

– Jeg sluttet i forsvaret 3 år etter at Morten døde, forteller hun. – Jeg kunne ikke lenger være yrkesoffiser slik det kreves, og det ville bli vanskelig å tlfredsstille forventninger om stabsskole, øvelser, vakter og sånn.
Samtidig ønsket jeg å ha tid til jentene som var i sorg, og jeg ville rett og slett gjøre noe annet.

Randi begynte på sykepleierhøyskolen, og prioriterte å være mye sammen med døtrene sine. Etterhvert meldte det seg derimot et sterkt hjelpebehov, og hun ønsket å bruke sine erfaringer til nytte for andre. Hun startet frivillig som leder av sorggrupper, både for voksne og barn, og hun gjorde en god jobb. Etter en tid som frivillig, fikk hun spørsmål om hun ville være prosjektleder for et sorgstøttesenter på Romerike. Dette oppdraget gikk hun inn i med stort pågangsmot, og da prosjektet ble avsluttet tre år senere, hadde Randi på det meste driftet 9 sorggrupper samtidig.

– Du kunne jo stått i fare for å bli utbrent?

– Ja, da var jeg sliten, bekrefter Randi. – Det var mange historier og skjebner å høre på, og i følge lærebøkene har jeg sikkert gjort mye feil… Man skal jo ikke være for nær og ikke ta med seg arbeidet hjem, men jeg har ikke kunnet la være.  Jeg har både latt tårene trille og stilt opp med praktisk hjelp i enkelte situasjoner. Jeg tror også det skaper en gjensidig respekt å kunne si «jeg vet».

Og at Randi «vet» er det ingen tvil om. Hun mistet Morten i ung alder, og hun skulle også komme til å miste sin aller beste venninne, Turid, etter et 10 års langt vennskap. Hun blir på nytt rørt når hun forteller, og det er tydelig at savnet etter venninnen er sterkt. Paradoksalt nok er det likevel tapet av venninnen som ble den utløsende faktoren til at ideen om «Mitt liv-boka» endelig ble en realitet.

 «Mitt liv-boka»

Randi beskriver Turid med varme ord, og forteller om deres interiør-turer, pratestunder og nære vennskap. Turid var enke, med to store sønner, og det var gjennom en av Randi sine sorggrupper at kontakten ble opprettet. Det var derimot først da Turid oppsøkte Randi med spørsmål om hjelp i en vanskelig sykdomsfase at forholdet utviklet seg til et gjensidig og likeverdig vennskap. Turid hadde fått kreft, og Randi ble hennes nærmeste pårørende sammen med guttene, og var en viktig støttespiller i kampen.

Da Turid flere år senere fikk konstatert tilbakefall med spredning, var det et faktum at sykdommen var uhelbredelig.  Dette bar også vennskapet preg av.

– Vi snakket mye om at det var lurt å rydde litt og at Turid skulle skrive ned noen ord til guttene før hun ble borte, forteller Randi. – Jeg skulle hjelpe henne., men det ble derimot ingen skriving. Turid var blitt for syk, og avslutningen gikk fort. Da jeg senere var med å planlegge begravelsen sammen med hennes to sønner, ble jeg oppmerksom på at det var spørsmål de ikke kunne svare på om  morens liv. Men, da var det for sent.

Gjennom Randis egne opplevelser; både med tapet av Morten, med historiene til menneskene hun har møtt i sorggruppene, og med Turids bortgang, så hun en tydelig fellesnevner. Uansett om noen dør brått eller etter et langt sykdomsleie, sitter sørgende ofte igjen med et ønske om å vite mer – få svar på ubesvarte spørsmål, få innsyn i sine kjæres tanker, verdier, livserfaringer og opplevelser.

Kun to uker etter Turids bortgang visste Randi hvilket prosjekt hun skulle gå i gang med.
– Jeg ville lage den boka som vi skriver mens vi er i farta, og ikke når kreft eller annen sykdom har rammet oss. Det kan skje så fort, og vi skal skrive underveis i livet, skrive ned det andre vil ha nytte og glede av å vite om oss etter vi er gått bort. Boka gir oss en god mulighet til å «rydde i skapet», og dette er i hovedsak en refleksjonsbok, som setter i gang tankeprosesser.

Foran meg på bordet ligger en vakker og innbydende bok, illustrert av Bjørg Thorhallsdottir.

– Det er jo ikke mye jeg selv har skrevet i denne, opplyser Randi, men den inneholder enormt mange tanker. Jeg har tatt med erfaringer fra egne opplevelser, men også fra andre sørgende, som har fortalt hva de skulle likt å vite om den de har mistet.

– Jeg var også veldig bevisst på at jeg ville gi den ut på egenhånd, forsetter hun. – Dette er en bok som må forklares, og ikke en sånn bok du tenker at du bare ha, hvis du ser den i en bokhandel. Jeg ønsker at boka skal forstås, og vil derfor heller bygge opp salget sakte, blant annet i forbindelse med kurs og undervisning. Jeg har også deltatt på julemesse, og tilbudt boken til de interiørbutikkene som Turid og jeg besøkte på våre turer. Innehaverne kjente jo Turid, så de forstod raskt betydningen av boka og ble interesserte.

Nøyaktig et år etter Turids død kom «Mitt liv-boka» ut, november 2011. Randi har solgt godt over 2000 eksemplarer, og fått gode tilbakemeldinger; Boka er allerede blitt verdifull for mange.

Idéinnehaver…

Jeg er ganske målløs der jeg lytter til en engasjert Randi. For en vilje, for et mot, og for en kraft denne damen utstråler – ressurser til fingertuppene, og evne til å oppnå det hun setter seg fore.

– Jeg er nok en idéinnehaver, og har opplevd mye, men det koster. Selv om jeg vanligvis har mye energi, så har jeg også følt meg kraftløs. Jeg lever uansett etter mottoet om at: det som kan gjøres bedre, det må jeg prøve å gjøre noe med.

Etter at Randi sluttet i forsvaret har hun tatt tak i de oppgavene som har dukket opp, og i tillegg til arbeid med sorgprosjektet og grupper, har dette blant annet medført videreutdanning i psykiatrisk sykepleie, arbeid i ambulerende team for hjemmeboende alvorlig syke, mange år i Recedo Stiftelsen for å få til Hospice i Norge, eget firma, og til og med noen år i full jobb som bedriftssykepleier.

– Jeg er jo ikke et A4-menneske, men begynte som bedriftssykepleier fordi jeg ville prøve en vanlig 8 til 4 jobb; spise lunsj sånn som de fleste andre gjør, og legge fra meg jobben etter arbeidsdagens slutt. Men, jeg hadde ikke vært ansatt mange ukene før jeg hadde satt i gang både livsstilsprosjekt og også engasjert meg i sorgarbeid med en ansatt.

Planen om matpakke i kantina gikk det derfor dårlig med. Randi tok istedenfor på seg joggeskoene, og fungerte som «personlig trener» for et knippe overvektige menn og kvinner som ønsket å endre livsstil.

– De kalte meg for «Pitbull-Randi», ler hun, men alle gikk ned mange kilo og blodtrykket deres ble bedre.

Hun likner ikke akkurat på en pitbull, tenker jeg, men jeg er likevel tilbøyelig til å tro at hun har en indre kriger i seg; en som nekter å gi opp, og som kjemper en iherdig kamp for å nå sine mål til beste for de rundt seg.

Veien videre

I dag jobber Randi som selvstendig næringsdrivende, og tar fremdeles oppgavene som de kommer. Hun holder kurs og foredrag, og underviser om sorg- og kriseproblematikk. «Mitt liv-boka» er med som en naturlig del, og i disse dager kommer en slags «Mitt liv-boka 2» – laget på spesialbestilling fra en stor bedrift. De ønsket å tilby sine ansatte noe spesielt og verdifullt, og Randi skal følge opp utgivelsen med internundervisning.

– «Mitt liv-boka» og jeg kommer i denne forbindelsen som en «pakke», sier hun, for det er bare jeg som kan fortelle om bakgrunnen for boka og hvorfor de ansatte vil ha nytte av å skrive i den.

Også privat lever Randi et rikt liv.

– Jeg har vært så heldig å få oppleve kjærligheten på nytt sier hun, og har en fantastisk snill mann i Jan Tore, som støtter meg i alt jeg gjør.

De har en sønn sammen, som snart er konfirmant, og Randi sine to døtre er blitt voksne, og jobber begge innen helsevesenet. Randi er også blitt mormor, og den lille gutten på 2 år har naturlig nok fått navnet Morten. Randi kan fortelle at både mannen hennes, barna, ja til med foreldrene hennes, har hver sin Mitt liv-bok, og at det å snakke om døden er blitt naturlig for hele familien.

– Jeg har lært å sette pris på livet, avslutter hun. Vi vet ingenting om hva som vil skje, så det å ha snakket mest mulig sammen er jeg veldig opptatt av.

*****

Samtalen med Randi har rørt meg, og jeg går ettertenksomt ut døra med flere Mitt liv-bøker under armen. Jeg skal beholde en selv, og resten skal jeg dele ut til de jeg er glad i, for jeg har igjen fått bekreftet at det eneste vi vet, det er at vi ikke vet. Og i bakhodet klinger Randi sitt motto for en bedre hverdag: «Det som kan gjøres bedre – det må jeg prøve å gjøre noe med».

«Mitt liv-boka»… Det er ditt liv det handler om!

Anette S. Bjørke

*****

Vil du lese mer? Gå inn på mittlivboka.no

Facebook Comments