Det nærmer seg helg igjen, og siden jeg ikke er en av dem som får matvarene levert på døra, så står storinnkjøp på programmet. De vanlige rutinevarene er selvskrevne – brød melk og sånne greier, men fordi det er helg tillater jeg meg av og til (eller ofte) å glemme kaloritelling og kjøpe «smågodt for resten».

For å slippe det aller største handlerushet fredag ettermiddag, lønner det seg å gjøre unna helgehandelen på torsdager. Utfordringen er derimot å la ”smågodt for resten” ligge urørt i skapet et helt døgn ekstra. (Musespising kalles det.) Når fredag ettermiddag likevel er den eneste muligheten, er det er ren nødvendighet å forberede elle-melle-ferdighetene før jeg går inn i butikken.

Hvilken kø går raskest mon tro?
Hvem har mest og minst i handlevogna?
Hvem er tregest til å få varene oppå samlebåndet?
Hvem klarer å finne frem kort og penger uten å sumle?
Og, for ikke å glemme – hvilken kassadame (eller mann) er mest effektiv? Det er jo påfallende uheldig å akkurat denne dagen velge opplæringskassen, for ikke å merke det før det er for sent å snu.

Noen ganger har jeg flaks og velger rett kø med det samme, eller jeg rekker å bytte linje akkurat i tide. Da er det en fryd å se at damen som stod foran meg fremdeles er nr. 3 på vent, mens jeg stadig rykker nærmere mål. Jeg er derimot ikke fullt så frydefull når det er den samme damen som forsvinner overraskende greit ut døra, mens jeg fremdeles er fanget bak et hav av matvarer.

”Kan du åpne en kasse til, eller?”

Det hender at jeg roper, dersom elle-melle-funksjonen går helt skeis og utålmodigheten når bristepunktet. Resultatet av ”kan du åpne en kasse til, eller?” er ganske interessant. Da virrer alle de handlene febrilsk med blikket, i håp om å komme litt tidligere hjem til middag. Det føles som å stå på startstreken til matvaremaraton, og gir en viss spenning i handle-hverdagen. Noen ganger er det nesten fristende å rope etter en ekstra kasse bare for å få litt lett underholdning sånn like før helgen setter inn. Men, det er sjelden man har god tid en fredags ettermiddag, og jeg må innrømme at jeg er er ganske så ivrig med virre-blikket selv også, på på jakt etter et smutthull fra opplæringskøen. Det er derfor ekstra irriterende når noen snapper plassen rett foran nesa på meg – gjerne med en handlevogn høy som Eifeltårnet og tempo som et dovendyr.

Da er det ikke annet å gjøre enn å vente. Og hvis man blir fryktelig sulten, så går det alltids an å ta av papiret på «smågodt for resten», og starte helgen med et smil. Kassadamer har helt sikkert tatt betalt for musespiste sjokoladebarer før…