Spaltist Merete Medle

Spaltist Merete Medle

Det oppstår en unik stemning så tidlig, allerede på busstoppet merkes det. Lave, litt dypere stemmer, forståelsesfulle blikk. Vi ser hverandre litt bedre så tidlig, fulle av sympati. Som om vi ser forbi kjønn, hudfarge, rase, religion, antrekk. Forstår og samtykker; vi har alle en grunn, vi må være oppe, halvvåkne, og det oppstår medmenneskelighet og respekt. Ydmykhet.

Omfavnet av søvndyss som enda ikke er ristet av, trøtte men klare blikk, antydning til smil. Respekt. Rosa skyer på blå himmel over Oslobyen vår, i det solen titter frem. Det er siste biten av sommeren og egentlig litt for kaldt til å kunne gå i knebukse. Men jeg har varm kaffe på termoskoppen min, og en halvtime i denne magiske roen foran meg. Mens en indisk dame slipper meg inn før henne møter jeg bussjåførens sympatiske øyne. Han kjører pent, ingen rykk og bråbrems så tidlig, vi flyter gjennom gatene og han får en gratis avis levert gjennom vinduet av ett søvnig avisbud. Folk går av og på, tar seg tid til å se på hverandre, hilse stumt, og jeg tar meg selv i å være takknemlig for å måtte være oppe kl 05.30 en mandagsmorgen.

– Merete –

Facebook Comments