I forbindelse med intervjuet av Ellen Lykke Trier – «Engasjement for livet ved livets slutt», kan du lese hennes egne refleksjoner nedenfor. Intervjuet med Ellen finner du her!

*****

Ellens refleksjoner

Etter å ha sett flere hundre mennesker død er jeg ikke lenger redd for selve døden, men jeg ser at døden, i likhet med fødsel, er en strevsom prosess. Mennesket har ikke lenger den fulle og hele kontroll, og dette er utfordrende. Å måtte se sine kjære gradvis forlate livet, og akseptere at døden tar den tiden den tar, er kanskje det aller vanskeligste for pårørende. Vi har i dag heldigvis medikamenter og kunnskap slik at vi kan lindre både smerter og andre symptomer i livets sluttfase. Men, kontroll over døden har vi ikke.

Det spørsmålet jeg oftest får er «hvor lang tid tror du dette kan ta?». Som sykepleier blir det min oppgave å legge til rette for og støtte pårørende, slik at de orker å følge sine helt til «målstreken» hvis de ønsker det; Være tilgjengelig for samtale, trøste, informere om hva vi kan gjøre og om selve dødsprosessen, passe på at de får mulighet til å hvile, tilby mat og kaffe…

Etter å ha fulgt et menneske de strevsomme siste døgnene i livet, er det ofte godt for de pårørende å få se den døde etter at pleierne har stelt han/ henne. Det fredfylte ansiktet, roen, den døde pent kledd i en bluse/skjorte som hun/han kledde godt, blomster og levende lys…

For meg oppleves det ofte som en «hellig stund» og håpet om at det er noe mer, en himmel, er tanker som automatisk slår inn. Jeg tenker det må være en himmel og klamrer meg til håpet om det, samtidig som den intense smerten og redselen for at det kanskje ikke er noe mer etter dette livet kan ramme brått og kraftig. Jeg lever i en pendel mellom å tro sterkt på en himmel og angsten for at humanetikerne skal ha rett; det er kun dette livet…

Relasjoner er vanskelig

Hva er det viktigste jeg har lært?

I møte med døden kommer jeg tett innpå livet. Familier er på sitt mest sårbare, det er masse følelser, og mange er ofte slitne etter å ha fulgt sine gjennom en lengre sykdomsperiode. Når pasienter og pårørende opplever seg sett og at noen har tid til å lytte til dem, blir de trygge. Ofte kan det være som å trykke på en knapp hvis du spør «Hvordan går det med deg?»

Jeg føler meg ydmyk som kan få lov til å komme så tett innpå familier i denne sårbare fasen. Jeg er klar over at jeg ofte får mye kunnskap og informasjon, også om vanskelige familieforhold, nettopp fordi jeg er tilstede i disse skjebnesvangre døgnene i livet.  Hvis den døende ikke har vært snill, det er arvekonflikter, overgrepshistorier eller vanskelig skilsmisser og forsmådde x-koner, kommer dette ofte frem i møte med døden. En overskrift på mine erfaringer kan være «Relasjoner er vanskelig, og trøsten er at det er «noe» i alle familier – uansett hvor rosenrødt det ser ut fra utsiden».

Innsikten i hvor betydningsfullt det er å «rydde underveis», skille vesentlig fra uvesentlig, og fortelle de du er glad i at du er glad i dem, utfordrer meg i eget liv.

Å ha «Carpe Diem» som et livsmotto, med skyggen «Memento mori*» som et bakteppe, beskriver kanskje hvordan arbeidet utfordrer meg…

(* Husk at du skal dø! Uttrykk slavene visket i ørene til de romerske keiserne som feiret sine seire.)

 

Ellen Lykke Trier

 

 

Facebook Comments