Spaltist Merete Medle

Spaltist Merete Medle

I flere dager nå har jeg gått og lurt på hva jeg skal skvise ut av hjernen min som i tillegg kan knyttes opp mot temaet hekt. Og ingenting har skjedd, helt til jeg plutselig fikk en åpenbaring i det jeg ligger på en solseng etter jobb, med vondt i ryggen for egentlig bør jeg ikke ligge i denne stillingen, men det er eneste måte å skrive og sole seg på samtidig.

Jeg er nemlig i Spania på jobb og kan nyte ettermiddagene på stranden, eller ved bassenget. Og det jeg skal komme med nå er ikke rocket science, men like fullt sant.

Vi har vel alle kjent på det faktum at vi vil ha det vi ikke kan få, og når vi får det så går vi fort lei. Men det som skjer når vi får det litt, men ikke helt 100% eller gjerne for bare en periode? Ja da kan du banne på å bli hekta.

Det har skjedd meg flere ganger, i form av en materialistisk ting noen har latt meg prøve, men som jeg ikke hadde råd til selv, en matrett (en av de du i teorien kan spise hver dag men du vet du ikke bør), i relasjoner (den er vond og skummel og fortjener et eget innlegg en gang) og en sang du har hørt på radioen, men som du ikke har rukket å skaffe deg enda. Og du kan bruke umåtelig store mengder tid på å tenke på, drømme om og lengte etter dette «noe» som du ikke helt har. Og selv tar meg i å gjøre noen utrolig rare valg for tiden, bare for å få tilfredsstilt mitt eget hekt.

Så snart dagen er over på jobb, løper jeg til leiligheten, vrenger av meg klærne og kaster meg i bikinien. Jeg har hengt den klar, sammen med strandhåndkle, headset til telefonen, snus, og en nyfylt vannflaske står klar i kjøleskapet. Harry Hole er også alltid med- siste boken og greier, og selv om jeg brukte litt lang tid på å komme i gang (det er jo litt å gjøre), så leser jeg nå superfort mens jeg tenker at jeg burde lese så sakte jeg kan, bare for å få ha den lengst mulig.

Så går jeg ut, trykker på begge heisene, sånn at jeg er sikker på å ikke bli lurt av at jeg f.eks. trykker på den venstre, men så var den høyre i en etasje nærmere meg. Jeg bor tross alt i 14.etg og om den høyre er i 12. og den venstre er i 7., ville det være dumt å kun trykke på den venstre, selv om den er nærmest.  Ethvert sekund kan nemlig vinnes- eller tapes. Heisen kommer kjapt i dag, må ha vært nære, men den bruker evinnelig lang tid ned, sikkert 5 minutter, før døren åpner seg. Løper på fargerike flip-flops gjennom resepsjonen, og så kommer dilemmaet. Han hyggelige fyren i resepsjonen hilser på og vil skravle litt. Jeg liker å skravle, herregud jeg elsker jo å skravle, spesielt på spansk, men jeg må jo skynde meg… Så jeg smiler mitt største smil, innser at alt jeg sikkert i stedet bare viser snusen, som jeg puttet i etter å ha tatt den venstre heisen. Å begynne å fikle med snusboksen før dét var nemlig helt uaktuelt, da kunne jeg risikere å miste en heis som følge av at begge hender var opptatt med å åpne boksen og ikke snappe døren opp. For følger du ikke med, så går den uten deg!

Uansett, fyren (også kalt Paco) smiler tilbake, gjennomskuer meg, vet hva jeg skal, og vifter meg avsted. Og jeg løper. Over gaten, langs treplattingen, helt frem til der den møter de mykeste sandkorn som har blitt varmet opp gjennom dagen. De brenner meg under føttene, likevel er jeg lykkelig, kjenner føttene synke litt nedi for hvert steg, og så er jeg fremme.

Jeg tar frem Harry, legger ham godt tilrette på det fargerike håndkledet jeg har investert 10 euro i og kler av meg. Kobler headsettet til mobilen skrur på spillelisten «Høst 2013» på spotify og legger meg ned. Sjekker klokken: 20 min, ny rekord!

Jeg er nemlig hektet på sommeren! Og selv om jeg vet den kommer tilbake, år etter år, og ellers kan oppsøkes andre steder gjennom høst og vinter, så klarer jeg ikke la være å gå gjennom denne prosessen så og si hver dag. Jeg bare må, for jeg vet at jeg om 2 uker må vende nesen hjemover igjen – og der venter sikkert bladløse trær, regn og vind.

Så enn så lenge kjører jeg kappløpet med klokken, hver ettermiddag, og synes i grunn at dette hektet er helt OK.

– Merete –

Facebook Comments