Skråblikket gir seg selv når det er vinter og konkurransetid, spesielt med VM i hovedstaden. Vi snakker 2011.

Radio, fjernsyn, aviser, folkesnakk, butikkpynt, butikkreklamer, VM-potetgull, VM-brød etc. etc. Nasjonen står mer eller mindre på hodet.

Hva er det egentlig som gjør at vi stimler sammen i kollen dag etter dag for å heie med norske flagg og jubelrop (for deretter å slå følge ned til universitetsplassen og stå enda flere timer i kø bare for å få et lite glimt av våre skihelter…)? De aller ivrigste overnatter til og med på “vm-campingen”, og koser seg blant grillrøyk, fakler og utedo, og har dermed sikret seg det beste utgangspunktet for å få en god plassering langs løypa dagen etter. Andre står opp i otta for å komme så tett på skisporet som mulig.

T-banen er stappfull og klarer så vidt å fylle oppgaven, og ledelsen for VM klarte til og med å uttale at T-banen er til for de som har billett til tribunen… Mulig jeg er litt treg, men hva med de som fyller løypenettet med uerstattelig VM-entusiasme? Er det noe vi kan skryte på oss i tillegg til gull på gull, så er det jo et fantastisk publikum (i hvert fall i følge Marit Bjørgen & Co). Hvis billettløse må gå på ski fra Sognsvann og inn, eller enda verre på bena fra Majorstuen og opp, så ville nok VM-arrangementet mistet mange trofaste travere på veien.

Jeg hater som sagt kø, så det sier vel sitt om hvor jeg har befunnet meg de siste dagene… Men, ski-spent patriotentusiasme kan ingen ta fra meg, om ikke annet fordi jeg elsker å høre Arne Scheie kommentere. Den gode gamle tv-sportslyden.., det er VM-stemningen sin, det – og den finnes ikke i skogen og tåkehavet.

Sofatribunen lenge leve!

Red.