Jeg har logget meg inn igjen. Synes liksom jeg må følge med litt – bursdager og sånt.., og så er det jo disse gruppesidene – de man mer eller mindre er forpliktet til å være en del av. Så derfor skroller jeg raskt nedover, irriterer meg over all reklamen, titter på en eller annen videosnutt som en fjern bekjent har delt, trykker liker hos de folka jeg liker, og er litt mer tilbakeholden overfor de jeg ikke synes jeg kjenner så godt. Min tommel opp betyr nok ikke så mye fra eller til kan jeg tenke, og skjønner at jeg oppfører meg litt barnslig.
Men, ja – Facebook gjør meg barnslig.
Facebook gjør meg til tider veldig liten, for når jeg entrer dette nettsamfunnet kan selvtilliten raskt krympe. Vellykkethet blir et guffent begrep, som måles i antall venner, antall likes, aktiv respons, gode formuleringer, fantastiske bilder og flotte opplevelser. Og i ansiktene til alle disse smilende menneskene, de jeg enten kjenner, trodde jeg kjente, eller tenkte at jeg kanskje burde kjent, så møter jeg meg selv. I døra. Noen ganger døra midt i fleisen til og med, og jeg har nesten lyst til å snu.
Og det er det som er så ille. Den følelsen. Den tanken om mindreverd som begynner å surre mellom ørenen. For jeg er helt ok, jeg. Ja, det er jeg faktisk. Så hvorfor skal sosiale medier få meg til å tvile på det?
Jeg vet det, jo, at Facebook som speil ikke fungerer særlig godt. Og speilet fungerer særdeles dårlig på en utfordrende dag (muligens premenstruell), der kroppen er sliten og sinnet tungt… Og så der… Midt på skjermen… Kanskje i rød kåpe og høye hæler… en tidligere kollega, studiekamerat, en ny bekjent, eller det aller værste… – en gammel og veldig god venn som skled vekk og fant andre venner…. Ja, tenk, til og med selvmedlidenhet og misunnelse kan melde seg på Facebook-karusellen hvis jeg velger den veien. Noen ganger trenger jeg ikke å melde meg på en gang. Karusellen bare går av seg selv.
Men, så kommer jeg til å tenke på at det kan jo være en mulighet for at dette speilet ikke er så godt for deg heller… (Så sant du ikke er en som seiler gjennom Facebook-verdenen med flagget til topps.) Kanskje er du også en smule usikker før du publiserer et innlegg, legger ut et bilde, skriver en kommentar…
Er dette godt nok?
Jeg kjenner meg sjelden god nok, men jeg har lovet meg selv at egenverdet mitt ikke skal la seg rokke av antall likes på en nettside.
Og derfor…
Derfor logger jeg meg inn.
Igjen.