Hun husker godt da bestefaren fortalte henne at han skulle dø – en sterk og skremmende opplevelse for ei lita jente. Nå jobber hun med «døden» hver dag, og er ikke skremt lenger. Omsorg for døende mennesker er Ellen Lykke Trier sitt brennende engasjement.

For flere år siden (i riktig gamle dager) jobbet jeg sammen med Ellen Lykke Trier ved Hospice Lovisenberg. Jeg sluttet – Ellen ble, og hun tok deretter med seg arbeidet videre. Det som startet med nysgjerrighet, har blitt et engasjement som strekker seg langt ut over vaktskifter og normal arbeidstid.

Jeg gleder meg til å treffe Ellen igjen. Ellen utstråler godhet. Dessuten skinner solen og kaffe latten er inntatt. Med andre ord – en fin start på dagen.

Ellen Lykke Trier (f. 1970). Er fra Fredrikstad, bosatt på Jeløyen (Moss). Gift og har tre barn. Utdannet sykepleier med master i helsefag. Jobber til daglig med palliativ omsorg på mange plan.

Målbevisst
– Jeg er ikke helt på topp i dag, sier Ellen, jeg tror det er varmen, og så lurer jeg på hvorfor du egentlig vil intervjue meg? Hvis du skal skrive om meg, må jo overskriften nesten bli «Hekta på døden», og det passer vel ikke helt inn på nettsiden din…

Det som er innlysende for meg er tydeligvis ikke helt klart for Ellen, så jeg bruker et par minutter på å overbevise henne om at det hun står i hver dag er imponerende for veldig mange andre. «Hun er Henne» skal favne livet, hele livet, og jeg vil løfte frem de som gjør det lille eller store ekstra i hverdagen. Ellen gjør begge deler, og er en selvskreven kandidat til «Kvinner til inspirasjon».

Frimodigheten faller litt mer på plass.

– Allerede som sykepleiestudent ønsket jeg å lære mer om arbeidet med mennesker i livets sluttfase. Da jeg skulle ha min avsluttende praksis, skaffet jeg meg derfor en egen plass i Fransiskushjelpen. Der fikk jeg reise hjem til de alvorlig syke og døende, og møtte både pasienter og pårørende i sine egne omgivelser.

– Det var veldig sterk å treffe disse familiene, forteller hun, og jeg var innom alt fra de flotteste vestkanthjem til små krypinn i fattigste Oslo. I møte med døden er bakgrunn uvesentlig, og det er felles menneskelige fenomen som blir gjeldene: sorgen over å forlate livet og familien, og angst for en smertefull død.

– Det ble mange inntrykk å bearbeide, fortsetter hun, og jeg kjente veldig på at jeg ikke hadde nok tyngde, hverken som menneske eller sykepleier. Jeg ønsket derfor å få mer erfaring, men bestemte meg for at det å jobbe med alvorlig syke og døende var noe jeg ville tilbake til.

Nå har Ellen både erfaring og faglig tyngde. I tillegg til sykepleien har hun tatt master i helsefag, og i dag jobber hun med Hospice-tematikken på mange plan; Hun er ansatt som fagsykepleier i 50 % stilling ved Per Gynt sykehjem i Moss, og der tar hun også ekstravakter ved Lindrende enhet. I tillegg underviser hun sykepleierstudenter, og har skrevet et kapittel i en lærebok for sykepleiere (og ønsker på sikt å gi ut en hel lærebok). Hun har startet en Facebookgruppe for Hospicevenner, der erfaringer og faglige innspill deles blant interesserte, samt at hun sitter i styret i Hospiceforum. Hospiceforum engasjerer seg blant annet politisk for å bedre vilkårene for de døende og deres familier.

– Norge ligger lang etter når det gjelder Hospice og tilbud til døende, sier Ellen oppgitt. Hun sammenlikner med både Sverige, Danmark og England.

Hun forteller at både Sverige og England til og med har egne hospice for barn, og hun blir frustrert over opplevelsen av politisk og faglig motstand på hjemmebane mot en idé som er god.

– Politikerne er heldigvis mye mer positive til hospice nå enn tidligere, sier hun, men hospice må inngå i de nasjonale planene for helsetjenestene, og det må etableres finansierings-ordninger. Døende kan ikke behandles som «pakkepost» og bli plassert tilfeldig rundt omkring, så dette må vi snakke høyt om, presiserer hun.

– Det er flott med palliative enheter på sykehjem, legger hun til, men de må være fysisk adskilt fra andre avdelinger. Det må også være nok kompetanse og bemanning til å ta seg av både pasienter og pårørende. Ved å etablere flere hospice vil de yngre alvorlig syke og deres familier få et bedre tilbud, og i tillegg vil et ambulerende hospiceteam gi flere muligheten til å dø hjemme.

Helse- og sosialkomiteen har fått besøk av Hospiceforum flere ganger, og Ellen er glad for at det nå er en viss endring i politikeres innstilling. Hun håper på et gjennombrudd. Kanskje vil alt arbeidet og alle kampene omsider gi gode resultater…

– Jeg er spesielt opptatt av barna i situasjonen rundt den døende. Kanskje er det med bakgrunn i min egen historie med bestefar… Han døde i hjemmet. Det var skremmende da han fortalte at han skulle dø, og denne opplevelsen ble forsterket da jeg ikke fikk komme inn i rommet etterpå.

– Det er viktig at også barna blir forberedt på døden og at de får se den døde med egne øyne. Deres fantasi om døden er ofte mer dramatisk enn den virkelige, og ved å være med i prosessen kan de mere forstå hva det er som skjer, og lære at døden faktisk er en «naturlig» del av livet, sier hun.

Privat
Ellen er gift, og har tre gutter fra 8 – 12 år. Hun har en travel hverdag, men innrømmer at hun heller setter seg ned og leser en artikkel enn å svinge seg rundt med skurebøtta.

Så hvordan går det an å kombinere familielivet med alt engasjementet for døden… Kan det bli en belastning?

– Det er jo nettopp det som er det store spørsmålet og paradokset i det hele, sier hun ettertenksomt. Er det verdt det? Arbeidet krever mye av tiden min – tid som jeg heller kunne brukt sammen med familie og venner. Dette gir meg ofte dårlig samvittighet, og jeg føler at jeg ikke strekker til.

– Å jobbe med døden har på mange måter ført til at jeg tror jeg har dårlig tid, og må få gjort mest mulig så lenge jeg lever. Samtidig ser jeg tydelig at det er de nære ting som er vesentlige i hverdagen. Sånn sett bruker jeg kanskje for mye energi på engasjementet mitt, men det oppleves som om det er lagt ned i meg som et oppdrag, et slags «kall». Jeg har forsøkt å vri meg vekk, men blir alltid dratt tilbake og kommer ikke unna. I perioder tar det litt ekstra av, og jeg inspireres av ildsjeler.

Så spørs det om ikke Ellen er en ildsjel i seg selv, selv om hun presiserer at hun helst holder seg i bakgrunnen og lar de andre rope høyest på barrikadene…

En egen skrivestue
Hvor henter så denne damen krefter og påfyll fra?

– Jeg er avhengig av å ha små pusterom helt for meg selv, og benytter de mulighetene jeg har, f.eks. på toget eller å gå en kveldstur alene. Jeg liker også godt å ta bilder, stelle i hagen, se på havet, gå på konserter og i teater, ja i det hele tatt… Egentlig er jeg veldig sosial, men er nødt til å ta «time out» for å hente krefter. Jeg skriver, og det hjelper meg å bearbeide inntrykk.

For en tid tilbake opprettet Ellen et eget foretak, «Lykke Triers skrivestue», og med sitt nye kontor har hun, i ordets rette forstand, fått nettopp det – en skrivestue. Der stortrives hun, og kan sitte helt for seg selv – titte ut av vinduet, se på hagen, skrive, lese og filosofere – kanskje over livet – kanskje over døden… (Les Ellens egne betraktninger ved å følge linken nedenfor.)

«Lykke»
Ellen har mere på tapetet denne dagen, og skal rusle videre. Hun skal på styremøte i Hospiceforum, men haster ikke. Det er akkurat nå hun skal ha et pusterom for seg selv, en ettermiddagstur gjennom byen, i solsteken, i mens engasjementet får hvile frem til neste økt.

Det er en lykke at det finnes mennesker som Ellen Lykke Trier, tenker jeg; De som jobber hardt for å bringe liv og verdighet til livets sluttfase, slik at du og jeg, når tiden er moden, kan få med oss god livskvalitet inn i vårt møte med evigheten.

Anette S. Bjørke
Red.

*****

Les Ellens egne refleksjoner – formet i livet, etter møte med døden.


 

Facebook Comments