En tilnærmet lik hyggelig butikkdame gjorde meg litt opprørt her om dagen. Hun var en av de der kjemien overhode ikke stemmer, men hvor begge er påklistret hyggelige.

Hun, mest sannsynlig for å forsøke holde på den tillærte profesjonelle masken – man vil da ikke tape ansikt og miste kunder. Jeg, fordi jeg ble skeptisk til butikkens gavekortsystem, men likevel forsøkte å fremstå som høflig.

 – Det er jo bare en krone…, sa damen til trøst, da jeg forstod at jeg ikke fikk utbetalt siste rest av gavekortet mitt.

– Jaa, sa jeg, og var liksom enig, selv om jeg hadde innmari lyst på full uttelling av julepresangen.

– Vi tjener ikke den kronen vi heller, fortsatte hun.

– Hva?

– Nei, vi tjener ikke på gavekort vi heller, før det blir brukt. Og vi er derfor veldig glad når kunden benytter det.

– Tjener dere ikke penger når kunden kjøper gavekort?

– Det føres på ut, det, skjønner du, svarte hun.

– Ut? Min logiske sans klarte ikke henge med, og damen forsøkte å fremstå tålmodig mot den begynnende småkverulerende kunden. Jeg har da alltid trodd at det må være en fordel for butikken om kundene glemmer hele gavekortet. Da slipper de jo å levere varer som strengt talt allerede er betalt…

– Men det er jo bare en krone, prøvde hun seg igjen, for liksom å avslutte.

Jeg ble stående å tenke så det knaket mens damen pakket inn handelen. Hvem var det egentlig som hadde tjent på dette? I følge damen var det henne – hun som leverte ut en vare i bytte mot et kort hun for lengst har mottatt penger for.

– Jeg legger pakken oppi denne, jeg, smilte hun «blidt», og tok frem en søt liten papirpose.

– Flott, svarte jeg, og noterte meg at posen mest sannsynlig veide opp for hele krona.

Men, hun skal ikke se bort i fra at jeg tar med meg kortet neste gang jeg skal handle, for å få ut siste rest. Da passer jeg i så fall på å gå en dag det står en annen dame bak disken, slik at jeg slipper å høre mumling når jeg går ut døra:

 «Det er jo bare en krone»…

*****