Jeg har blitt fortalt denne historien så lenge jeg kan huske, det vil si, det må ha skjedd rundt 1985 en gang, trolig det året eller det neste. Jeg er 4-5 år og jeg har sett Bobbysox vinne Grand prix som det het den gang, og jeg er fan. Blodfan, i den grad man kan være det i så ung, pur alder.

Mamma og jeg er i banken, jeg rekker så vidt opp, men jeg plasserer haken på skranken og kikker på bankdamen. Hun er nydelig vakker, det husker jeg selv, resten er gjenfortalt. Og så sier hun til meg: «Så fine blå auger du har, Merete.» Jeg ser, i følge historien, på henne med litt krasst blikk og svarer lynraskt: «Eg heiter ikkje Merete, eg heiter Hanne Krogh!»

imageKanskje det var ett vanlig tilfelle av å ha fått seg en barnsomsheltinne, eller kanskje jeg allerede den gangen kjente på behovet for å ikke være meg, men noen andre – fordi jeg selv ikke var helt bra nok…

At Hanne Krogh ble versjonen jeg valgte den dagen i banken, skjønner jeg i ettertid at ikke var helt tilfeldig. Jeg må ha forstått allerede den gang, i underbevisstheten, at denne damen var verdt å ha som heltinne.

Men så har tiden gått, 28 år for å være helt eksakt, og underveis har jeg vært mange andre varianter.  Riktignok varianter av meg selv, men kanskje ikke helt 100%…

Fortell meg hva jeg ikke er – og jeg forsøkte å bli det.

«Du er så følsom du, Merete», så jeg prøvde å være tøff, og klarte det til gagns. Så tøff at andre sa: «du ser så streng ut, Merete» og jeg bestemte meg for at jeg måtte begynne å smile mer. «Du gråter så mye»… så jeg lærte meg å svelge gråt og tårer og slapp ikke helt opp for dem igjen før i fjor.

Det er mange små historier, og de utgjør naturligvis sine kapitler i en lang bok- som også inneholder så utrolig mange vakre perler av hendelser, mens årene har gått.

Likevel, fasinasjonen for Hanne fortsatte. Jeg tror, i stor grad, fordi mamma døde og historien fra banken står så støtt som ett av de beste barndomsminne jeg har. Ikke bare selve hendelsen, men kjærligheten i mammas blikk og stemme hver gang hun ertet meg ved å fortelle den til Gud og hvermann i mange år fremover. Og hver gang jeg så Hanne på tv, på ett show, eller hørte henne på radioen, så fikk jeg tårer i øynene. Tårer som riktignok skjultes godt.

Så går tiden og en rekke hendelser gjør at jeg snubler borti meg selv, og finner noe. Ikke noe som noen har sagt at jeg ikke har, men noe jeg etter 32 år har innsett selv at jeg har lett etter – og manglet. Og det er stort.

Det skjer mye og det skjer fort, ballen ruller, hjulet spinner, hjertet fylles og plutselig befinner jeg meg, som følge av en rekke tilfeldige (eller ikke?) hendelser i en bil i Spania, på vei for å besøke nettopp Hanne Krogh.

image«Hvilken versjon blir jeg i kveld?» tenker jeg, i frykt og med litt irritasjon. Jeg har jo funnet «bare meg», den ordentlige versjonen, vil ikke gå tilbake i det samme gamle sporet, noe som jo likevel kan skje oss alle, når man blir litt nervøs. Men jeg blir ikke nervøs, for jeg blir møtt av verdens nydeligste mann, Trygve. Han byr på seg selv, med lave skuldre og ett lurt smil og han ber om hjelp til én éneste ting, hjemmekinoanlegget. Jeg priser meg lykkelig for at jeg er gammel DJ og klarer faktisk å hjelpe.

Og så kommer Hanne, og det føles som hun har kjent meg i hundre år. Vi prater som om vi har pratet mange ganger før, deler historier, ser på bilder og drar i butikken og handler. Det flyter.

Det kommer flere gjester og praten går, fine folk, vakre og rørende historier, kvelden svinner og igjen sitter jeg og føler meg så uendelig takknemlig.

Takknemlig (og noe absurdpreget) for å ha fått møtt barnsomsheltinnen – 28 år etter, og det føles like stort. Takknemlig fordi det finnes så mange vakre mennesker i livet mitt, mange av dem helt nye bekjentskaper som har utgjort en stor forskjell. Takknemlig for at så mange av dem, som Trygve og Hanne, evner på en unik måte å få andre til å slappe av, være seg selv, føle seg sett. Og jeg føler meg plutselig lykkelig, fordi jeg innser at jeg heter ikke Hanne Krogh, jeg heter Merete og i ett øyeblikk nå, så ikke bare tror jeg, men jeg vet at det er faktisk mer enn bra nok.

Merete

Facebook Comments