Spaltist Merete Medle

Spaltist Merete Medle

Jeg tror egentlig jeg bare har vært på én ekte date, kanskje to. Om jeg har forstått konseptet riktig, mener jeg

Det vil altså si at jeg ikke teller med den 2 ukerlange sammenhengende daten jeg var på i sommer, alle datene jeg var på i forrige forhold som aldri ble definert som ett forhold eller kaffen jeg tok i våres med en jeg møtte på nett og aldri så igjen. Det var forsåvidt mer en følelse av å være på jobbintervju enn en date om jeg skal være ærlig, og rett og slett litt ubehagelig. Men så innser jeg at jeg vet egentlig ikke helt hva dating er. Kanskje det skal være litt som ett jobbintervju? Men hvem bestemmer hvem som ansetter og hvem som søker?

I alle fall, i ett forsøk på å definere fenomenet å date, så er det vel «å møte noen for å bli bedre kjent, med en intensjon om noe mer enn bare vennskap, men uten videre forpliktelser og rett til å møte andre». Og det slår meg at dating er litt som halloween. Det er noe amerikansk noe, ett konsept som vi har tatt til oss og adoptert som vårt eget, litt fordi det er kult, og litt fordi vi vil gjøre noe litt skummelt. Eller bare for å få være litt useriøse for en kveld. Eller?

Jeg spurte i hvert fall en kollega hva hennes oppfatning av dating er, og hun mente selv at hun er rå på dating – og jeg tror henne. Jeg fikk besvart en del spørsmål jeg har hatt rundt temaet og lærte en hel del: man kan (og nesten skal) date flere samtidig, man kan ha dater hvor man spiser, dater hvor man bare drikker og dater hvor man gjør begge deler. Men når vet man hva som er en date og ikke? Er det en date om noen inviterer deg på en kaffe eller en øl?

Etter å ha diskutert omstendighetene litt ble vi enige om at å bli bedt på en kaffe eller en øl uten å nøyaktig vite hva agendaen til den som inviterer er, det er i beste fall en pre-date. Og da begynner det å bli komplisert, nemlig. For da må man anta at først etter pre-date så kommer selve datingen. Dvs om pre-daten gikk fint, vi sier den gjør det for enkelhets skyld her.

Så man fortsetter å møtes og «blir bedre kjent», hvorpå jeg spør og graver: kysser man da? Har man sex? Eller blir man kjent som i å bare prate sammen?
– Potensielt ja, var svaret på begge spørsmål, altså både kyssing og sex er lov, men det er ikke ett krav..

Så jeg blir mer forvirret,  ser for meg 10.daten, kyssing er overstått, sex er testet (og den var forhåpentligvis ikke skremmende dårlig), når blir man kjærester da? For det er vel det som er det bakenforliggende målet hele veien? Og jeg tenker stolt at jeg har skjønt det, og at post-date er det samme som forhold (eventuelt at det ikke blir noe mer).

Men nei, post date er noe annet og en av to:
– man blir ikke kjærester, men man går over til å date «exclusively»… Eller
– det er ikke alle som dater for å finne en kjæreste, man bare har det gøy så man fortsetter med helt forpliktelsesløse møter i ny og ne…

HÆ??! (jeg trodde sistnevnte der kalles å ha en elskerinne?!) Trick or treat- or both!

Kall meg gjerne gammeldags, men hva skjedde med å møte noen, gjerne på byn, på nett, i vennekretsen, på kurs, på jobb, på Rimi – og bare ta det som det kommer? Må det kalles dating? Og skal man virkelig kunne menge seg i damer (for min del) og liksom teste ut den ene etter den andre som i ett realityshow bare uten kameraer? Det fremstår som ett konsept for de som vil noe, men ikke helt vet hva de vil. Og jeg vil ikke ha noen som ikke vet hva de vil.

Jeg er vel litt sånn, at møter jeg noen som jeg blir sjarmert, tiltrukket og fasinert av, så går jeg på, skrur på sjarmen, for da vil jeg bli bedre kjent. Og noen ganger har jeg blitt veldig godt kjent allerede første gangen jeg har møtt noen, andre ganger har det gått sakte, før man endte opp som kjærester. Men å treffe flere på en gang, over tid, slår meg som litt samlebåndsaktig… Spesielt om man med date-konseptets velsignelse skal kunne pule rundt (unnskyld uttrykket) og tenke  at en av dem er kanskje den du ender opp å gifte deg med, men akkurat nå skal jeg bare ligge med tre andre først..

Jeg tror egentlig ikke det er date-konseptet jeg er uenig med. Men den potensielle multiplisiteten (heter det det?) i det. Jeg er håpløst romantisk, tror på «den ene» og jeg er for å bare «holde på» med en av gangen. Jeg sier ikke at one nights ikke er lov eller helt ukjent territorium, for om det starter med ett ligg eller en kaffe er ikke så farlig i grunn. Og noen ganger stopper det der. Men når interessen først er fattet så er det nok til at jeg vil gi denne personen ett forsøk. Hvis ikke, så er ikke interessen sterk nok – i mitt hode i alle fall… Så hvorfor date videre da?

Men jeg tror jeg forstår, og  det er kanskje faktisk litt som med Halloween: vi dresser oss opp, kler oss ut, og banker flere forskjellige dører for å få masse godteri som man egentlig kanskje kunne kjøpt selv i butikken (og da får man til og med velge selv)… Fordi det er gøy, det er spennende, og noen ganger treffer du riktig dør hvor du faktisk får favorittgodisen. Og det er ok, altså.

Bare at om du banker på min dør, så kan det hende jeg inviterer deg inn, og da håper jeg du ikke har dårlig tid og må rushe videre til neste, men at du kan bli en stund… 🙂

– Merete Medle –

Facebook Comments