Det er lenge siden jeg har vært i parken, men forleden dag fikk jeg anledningen til å gjenoppta gamle vaner. Det var fint vær og stekende varmt, så jeg lette etter en benk i skyggen. Et av parkens stolte trær bredte sin grønnkledde prakt over meg, og skapte et svalende skjold mellom meg og himmelen. Det var behagelig med en pause fra sommervarmen, og det var godt å sitte sånn, rett opp og ned, å studere og fundere. (Kaffe latte en ren nødvendighet!)

Hodet var tomt og føltes uvanlig lett, og erkjennelsen om at livet har fart godt med meg de siste årene kom sigende. Det har ikke alltid vært sånn. Det har vært mangt et besøk i byens parker med et sinn i kok og et stormende indre. I dag var det derimot lett bris, og jeg var takknemlig.

”Plager det deg at jeg mater duene?” En eldre dame fra benken ved siden av så spørrende på meg, i det hun knuste en Gjendekjeks mellom hendene. ”Det er jo ikke alle som liker duer”. Jeg studerte den ivrige flokken av kurrende skapninger og kunne bekrefte at det var alt i orden for meg (selv om jeg raskt minnet den frekke fjærdotten som for en tid siden gjorde sitt fornødne oppå hodet mitt..). Om jeg liker duer eller ikke klarte jeg ikke helt å finne ut av sånn med det samme, men det sa jeg ingenting om, og damen var fornøyd. Hun småsnakket ivrig med de fjærkledde – kjeftet på de som var grådige, og passet godt på at alle fikk sin del av det smakelige måltidet.

Gjendekjeksen tok ganske raskt slutt, og hun hørtes litt skuffet ut der hun unnskyldte seg overfor den kurrende gjengen: ”Nei, nå er det ikke mer”. Festen var med andre ord over, og den hengivne gruppen av små sultne nebb løste seg opp for å søke lykken andre steder. Damen fisket frem strikketøyet fra håndvesken, og solen hadde flyttet seg såpass at hun nå var badet i lys fra sterke stråler.

Det ser varmt ut, tenkte jeg, og studerte foldeskjørt, nylonstrømper og en pen dandert bluse, og jeg undret på om damen var ensom… Var hennes indre i kok bak den stillferdige fasaden, eller satt hun der på benken med en erkjennelse om at livet har fart godt med henne? Jeg spurte ikke. Lot bare spørsmålet henge der, og så meg rundt for å se hvor duene hadde tatt veien. De var søkk borte, men forhåpentligvis ville de finne tilbake til henne når hun på nytt ankom benken med Gjendekjeks i vesken.

Jeg reiste meg, smilte forsiktig farvel og gikk ut av parken. Da så jeg dem. Duene. De lette febrilsk etter flere gode smuler, og så bønnfallende på enhver forbipasserende. Jeg kjøpte en bolle i nærmeste Narvesen, delte den opp i bitte små biter, kastet forsiktig foran meg og tittet skrått på sidemannen. ”Er det i orden for deg at jeg mater duene??”

Red,