Jeg har 5 minutter til overs, tar frem mobilen, og trykker på play.

I det samme kjenner jeg et rykk i høyre skulder (som er begynt å bli litt stiv), og et jaktinnstinkt (som jeg ikke visste jeg hadde) er vekket til livet. Jeg sitter klar med avtrekkeren, sikter og skyter.

Bommer og banner. Treffer og jubler.

Både gryntende griser og skrikende aper står i fare for å bli eliminert, for denne damen er nettopp transformert til en ekte “Angry Bird”.

Først er jeg en rød og søt liten sak, som ganske så forsiktig nærmer seg fienden med et klask. Den har ingen spesielle funksjoner denne lille røde, annet enn forhåpentligvis å treffe et svakt punkt i apegrisenes barrikader. Det klarer den ikke alltid.

Etter en stund med klasking, blir jeg derfor til en gul trekantet jager (i ordets rette forstand). Den gule jageren har et stikkende blikk, og kan fly ekstra fort bare man rekker å trykke i tide. Det rekker jeg stort sett, bortsett fra når den farer rett til værs, helt motsatt av det jeg hadde tenkt meg.

Deretter er det tid for å formere seg – bli mange og flere. Jeg er lyseblå, jeg er liten, og jeg er meget aktiv i tjenesten. Med et rykk deler jeg meg i små prosjektiler – såkalte “veldig vanskelig å sikte-prosjektiler”. Jeg er i grunnen ikke så glad i å være lyseblå, og synes ikke denne formeringen hjelper særlig på problemstillingen. Ofte ønsker jeg meg derfor tilbake til den gule og trekantede tilstanden, men har mang en gang opplevd å bli til en tjukk og kølsvart kanonkulefugl isteden.

Stort sett gjør kanonkulefuglen jobben sin, og det er relativt greit å være svart og ekspolsiv. Men, før jeg vet ordet av det, dukker det opp nok et nytt og flygende vesen; om mulig enda tjukkere enn kanonkula. Denne fugleaktige skapningen er hvit, verpeklar og legger egg – skikkelige stålegg, som tåler en støyt. Det har tatt en stund før jeg har forstått verpefuglens logikk, men nå begynner jeg å like flygende bombeegg ganske godt.

De pene mørkeblå fuglene, som flakser i hjel fienden, kommer derimot bare til syne i ny og ne. Litt synd at de ikke får vist seg frem litt mer, men det er kanskje ikke meningen at angry birds skal være så veldig pene… Jeg kan godt tenke meg å være en mørkeblå flaksefugl over en litt lengre periode, men vips så er jeg blitt den bittelille lyseblå prosjektil-fuglen igjen, og har sånn sett ingen kontroll.

Uavhengig av farge og fasong, så ender det hele med et poff. De veldig angry birdene forsvinner i lufta og blir borte, samme hvor mange apegriser de har klart å eliminere. I neste sekund stiller de derimot til start igjen, og runddansen kan fortsette…

Klokka tikker. 5 minutter er blitt til 10, og 10 er blitt til 15.

Jeg er rett og slett bitt av basillen – “Angry Bird-basillen”.

Red.